Austin-Healey Sprite ble utviklet på bakgrunn av et ønske om å kunne tilby en åpen sportsbil i en lavere prisklasse for å nå et større publikum. Et godt chassis og karosseri ble designet, men for å holde utviklingskostnadene nede ble de fleste komponentene i bilen hentet fra andre allerede eksisterende bilmodeller. Motor, girkasse, bakaksel og fjæring foran kom fra Austin A35, mens eksempelvis styringen kom fra Morris Minor. Austin-Healey Sprite ble et lite sjarmtroll som skapte stor begeistring og høstet gode kritikker både for gode kjøreegenskaper og for sitt karakteristiske design.
Mark I – «Frog Eye»
Lanseringen av Austin Healey Sprite fant sted 20. mai i 1958, og ble raskt populær. Det tok heller ikke lang tid før den på folkemunne fikk tilnavnet «Frog Eye» (eller Bug Eye i USA) på grunn av de karakteristiske frontlyktene som formelig stikker opp av panseret og kan minne om forskeøyne. Den opprinnelige planen bak disse lyktene var at de skulle ligge plant med panseret når de ikke lyste, men vippes opp i rett posisjon når lyset ble skrudd på. Løsningen viste seg imidlertid å bli for kostbar, i og med at Sprite skulle være en sportsbil til budsjettpris, så lyktene ble permanent montert i stedet. Tatt i betraktning av disse lyktene i stor grad skapte bilens særegne karakter, var nok beslutningen om å la lyktene stå permanent i oppreist stilling et klokt og lykkelig valg fra produsentens side.
Det var imidlertid flere elementer enn bare frontlyktene som gjorde Austin-Healey Sprite Mark I spesiell. Bilen har nemlig ikke noe panser slik de fleste andre biler har. Hele frontpartiet var produsert som en hel del som var hengslet i bakkant. Når panseret skulle åpnes fulgte altså både skjermer og frontplaten med opp, hvilket ga en veldig god adkomst til motorrommet, i hvert fall den fremre delen. De bakre delene under panseret, slik som for eksempel batteriet, var det heller vanskelig å komme til med denne løsningen. Noe bagasjelokk fantes heller ikke på bilen, slik at både reservehjul og eventuell bagasje måtte lastes inn i bagasjerommet forfra, altså bak seteryggene.
Selve konstruksjonen av Austin-Healey Sprite var virkelig banebrytende fordi den ble konstruert på en måte som gjorde at mange av bilens karosseripaneler var en del av den bærende konstruksjonen som gjorde bilen stabil. Den var altså ikke bygget på en ramme slik man tradisjonelt hadde bygget biler opp igjennom tiden. Konstruksjonsmessig kan man i stor grad sidestille karosserikonstruksjonen til Sprite med det vi i dag kjenner som selvbærende karosseri, altså uten ramme. Metoden ble utviklet av Lancia så tidlig som i 1922, og ble også benyttet av Citroën i 1934 på modellen Traction Avant, men Austin-Healey Sprite var den første volumproduserte bilmodellen som benyttet denne konstruksjonsmetoden.
Sprite er en meget lettkjørt bil som byr på mye kjøreglede. Motorisert med Austin Serie-A-motoren på 948 ccm og 43 hk. skulle man kanskje tenke at den var undermotorisert, men det faktum at bilens egenvekt er kun 710 kg. gjør at den på tross av en noe beskjeden ytelse likevel er ganske kvikk på veien. Bilen ble faktisk mye brukt i racing og hadde sågar suksess både i Storbritania og i USA. Allerede i 1958 vant bilen sin klasse i Alpine Rally i Østerrike, ført av John Sprinzel og Willy Cave, og i historisk racing er bilene fremdeles å se i løp den dag i dag. Austin-Healey Sprite Mark I ble enormt populær og hele 48.987 eksemplarer ble bygget og solgt i perioden 1958 til 1961.
Mark II
I mai 1961 ble Austin Healey Sprite Mark II lansert. Teknisk sett var denne mye lik forgjengeren, men eksteriørmessig ser den ganske så annerledes ut. Lyktene ble trukket ut til sidene med en bredere grill i fronten, og tilgangen til motorrommet fikk man nå via et vanlig konvensjonelt panser. Bakparten var også ny med både bagasjelokk, hel tverrgående støtfanger og helt nye integrerte baklykter. Sprite Mk-2 er for øvrig tilnærmet identisk med en modell fra MG som ble kalt Midget, som også ble lansert i mai 1961. Siden Sprite og Midget ser nesten helt like ut, blir de på folkemunne, spesielt i USA, ofte kalt «Spritgets».
Motoren var ved introduksjonen av Sprite Mk-2 den samme 948 ccm. som satt i «Frog eye», men den hadde nå fått nye forgassere og en ytelse som var økt til 46,5 hk. Mot slutten av 1962 ble denne imidlertid erstattet av en oppgradert versjon på 1098 ccm. og 56 hk. Samtidig fikk bilen også skivebremser foran som standard. Austin-Healey Sprite Mark II ble totalt produsert i et antall på 31.665 eksemplarer.
Mark III
Den tredje utgaven av Sprite lanseres i mars 1964 og kommer nå med flere nye og spennende detaljer. Karosseriet er uforandret fra Mk-2, men Mk-3 får en ny og mer buet frontrute, sidevinduer som kan sveives opp og ned, utvendige låsbare dørhåndtak, og interiøret får et helt nytt dashbord. Fremdriften sikres fremdeles av 1098-motoren fra siste del av Mk-2, men den har blitt noe oppgradert – blant annet med nye og bedre lagre rundt veivakselen. Oppgradert ble også hjulopphenget bak med nye bladfjærer som ga bedre kjøreegenskaper. Totalt 25.905 eksemplarer av Austin-Healey Sprite Mark III ble produsert før Mark IV ble lansert mot slutten av 1966.
Mark IV
Det var under London Motor Show i oktober 1966 at Austin-Healey Sprite Mark IV ble lansert. Denne utgaven kom med en ny motor hentet fra Mini Cooper S, riktig nok med noe nedskalert effekt, nærmere bestemt 65 hk. (72 hk. i Cooper S). Kalesjen fikk en ny og mer letthåndterlig utforming som gjorde at den kunne felles opp og ned med enkle grep. Utover dette ble det kun gjort enkelte mindre kosmetiske endringer før den aller siste Austin-Healey Sprite forlot samlebåndet i 1971. Mark IV ble produsert i 22.790 eksemplarer, og bidro til at Austin Healey Sprite totalt sett ble produsert i et antall på 129.347 eksemplarer fra 1958 til 1971.